Skjærgårs o9 var utrolig bra, det var mange bra artister, og blant dem var denne råe dama, Sarah Kelly. Hun er fra USA, men er gift med en svenske, og heldigvis for oss, er Skjærgårds noe hun ikke ville gå glipp.










Her er et bilde av campen vår på Skjærgårds, ikke alle er like blide av å bli fotografert så tidlig på dagen, her er en del av gjengen rett etter frokost.
Marianne og jeg kom opp med et navn på campen vår: Tevvo, ett ord satt sammen av Telt og lavvo. Bare for morro skyld=)







Det var tre av oss som hang sammen nesten konstant, Øystein, eller Amanda som vi begynte å kalle han( fordi han hadde på seg en t-skjorte hvor det stod Amanda senteret i Haugesund) Og det aller morsomste med dette var at han begynte å høre når vi kalte han Amanda=) hahaha.
Og Marianne( og meg selvfølgelig). Vi begynte å kalle oss trekløveret.



Håvard( ja, det han på bildet..."fotomodellen" med marsmallowstenner)
kom opp med noe som var ganske morsomt når vi spilte volleyball en av de første dagene. Siden vi var litt dårlig til å spille denne dagen, ble berget bak oss med, og vi kalte berget: Øy Stein. fordi det var en del av øya og var av stein. Vi ble bare dårligere og dårligere, vi skulle klare 20, men kom som regel til 5... Så ØyStein, ble med. Det som ble veldig morsomt med dette vcar at Marianne og jeg holdt oss våkne til fem om morran for å kunne dusje uten å måtte stå i kø først, og når vi var ferdige gikk vi til en mindre befolket del av øya, tok med oss sovepose og potetgull og skulle sove der.
Så når vi kom tilbake til campen senere på dagen lurte folk på hvor vi hadde vært, og vi sa at vi hadde liggi på ØyStein. Og det ble bare mer og mer komisk, når vi fortalte at Øystein var veldig bulkete og hard og sove på... ja, det var litt overtrøtt humor der=\ For ikke å nevne maur og måke invasjonen. Vi sov hverken godt eller lenge på ØyStein.

Vi hadde det veldig gøy på Skjærgårds, neste år blir det campingvogn, og kanskje vi klarer å få med flere=)

Dette er et par bilder fra Skjærgårds 09, Og dette er slik jeg ser ut når jeg har latterkrampe. Noe jeg alltid får når Håvard ser slik ut og sier: "Vil du ha brownie?"
Skulle egentlig være Skjærgårds sjekkereplikk, men det ble bare Skjærgårds store vits. Spesielt når Håvard først skulle prøve den på noen Lilla "piller", og bare begynte å le. Han prøvde den så på meg, men jeg hørte ikke hva han sa, for jeg måtte skynde meg til de iskalde dusjene. Når jeg kom tilbake så prøvde han igjen...og jeg fikk en skikkelig latterkrampe. Brownie vitsen sørget for at jeg hadde mange flaue latterkramper på Skjærgårds.
Noe som var spesielt flaut når det var mange folk rundt, som sikkert trodde det var noe annet som skjedde.
Noen vi møtte sa det minte dem om en pornofilm:\

man kan ha det veldig morro under en konsert, så lenge man har fantasi:)

Bob, Bob ikke sant

Tobias har fått seg en ny venn...Hamsteret Bob=) som han nesten bet.

I dag har vi gravlagt Pelle( chinchillaen), det var ikke akkurat så gøy å komme hjem fra Skjærgårds og få høre at Pelle var død. Han var jo bare litt over et år, og chinchillaer kan leve til å bli over 20 år. Han ble tatt i fra oss alt for tidlig. Og stakkars Tobias, sitter helt alene i buret og venter på Josefine( den nye chinchillaen som kommer om en uke. Håper virkelig at han holder ut til da, og at han ikke dør av ensomhet, som kan skje. Jeg får bare prøve å holde han med så mye selskap som mulig:)
Denne sommeren har det virkelig vært mye død i familien, først dør kjærsten til Cherrie( vår cavalier king charles spaniel), så noen dager etter dør cherrie( muligens av hjertesorg), så dør Pelle, godgutten min. Og inni mellom dette så mister Onkelen min mormoren sin. Begynnerr å bli ganske lei nå. Får håpe det blir noen fødsler så det vekta ikke tipper helt over.

Hvil i fred, Pelle!

flau latter

Jeg har fikk tatt en del bilder på Skjærgårds, men dere får smøre dere med tålmodighet, for jeg får ikke lagt de ut før enn jeg kommer hjem til Trondheim. Var en del fine, morsomme, etc. bilder, så det er verdt ventetiden.

Skjærgårds i år var jo bare helt fantastisk, mange gode artister, talerer og helt supert vær:) Nesten litt for supert, i alle fall for de av oss som tåler veldig lite sol for å bli brune. Etter den første dagen var jeg rød som en tomat, og da jeg ikke trodde at jeg kunne bli noe rødere ble jeg det. Etterhvert så skulle man jo tro at rødfargen skulle gå over til å bli brun, men nei, jeg bare fortsatte å bli rødere og rødere:(

Noe av det morsomste for noen, verste for meg var at "folk" oppdaga latteren min. En latter som er så utrolig flau at jeg prøvde veldig hardt å ikke la den komme ut, men når du har to stykk som er utrolige morsomme, så var jo det helt umulig, pluss at jeg ble veldig trøtt utover nettene:)
Og når du også begynner å le enda verre av at den ene ler... vel som du jo forstår, å ikke få latterkrampe var en "lost cause".

Jeg bare håper det at ingen i Trondheim klarer å få meg til å le så fælt som Øystein og Håvard gjorde.

FAMILIE

At det går an, er det noe verre enn familie. I min familie så har det alltid vært uroligheter. Vi har alltid måtte ta den ene eller andres side. Så jeg sa klart i fra til mamma, at jeg bryr meg ikke om hva det er som skjer, jeg er Sveits. Totalt upartisk.
Min tante og min mamma er så totalt ulike, at du skulle trodd de var adoptert.

Føler meg som en barnehagetante som må stå og forklare veldig nøye hvorfor de ikke bør slåss. Noe enhver bør skjønne. De kommer til å angre bittert når mormor og bestefar ikke er her mer, og det ikke er noe som gjør at de holder kontakten. IDIOTER. Kan de ikke bare komme overens som meg og Alexander. Hvorfor må penger bety så mye, de bør bekymre seg mer over sine udødelige sjeler. Pengene kan de ikke ta med seg. Sjelen er jo så mye viktigere.
Har de lyst til brenne i Tarkna, eller? Selvfølgelig, selv om mitt valg er tatt, så kan jeg også forstå hvor vanskelig det kan være å legge hele sitt liv og sitt vesen i hendene på noe så ukjent, men kan de ikke bare ta det siste hoppet. Det kalles ikke "leap of faith" for ingenting. Livet hadde vært såååå mye lettere om vi hadde samme livssyn...

BESATT 2.

Våknet opp tirsdag formiddag, etter å hatt en hel dag uten Edward og Bella,og du skulle nå trodd at jeg hadde fått Twilight ut av systemet.

Tok meg en tur på torvet, måtte komme meg litt ut. Det var så godt å se vanlige mennesker igjen. mennesker som ikke var super raske og sterke, og tørstet etter blod.
Endelig levde jeg i den virkelige verden igjen.
Ikke at det varte så veldig lenge, så fort jeg kom hjem, satt jeg på filmen igjen og så den en gang. Hadde en litene pause, satt på Debussy, satt på filmen en gang til, "spolte" fram og tilbake mellom favorittscenene.
Tok meg en tur ut, trengte litt "frisk" luft, kommer inn igjen, setter på filmen en gang til.
Du skulle nå tro at jeg begynte å bli lei Twilight sagaen.
Men siden jeg ikke er den mest normale personen her, så satt jeg meg ned og begynte å lese den første boka igjen, men ikke uten at jeg "måtte" se filmen en... gang... til.

Lovet meg selv at jeg bare skulle lese et kapittel eller to. Det var midnatt, og jeg hadde ikke fått tatt igjen all søvnen enda. Men igjen klarer jeg ikke å legge fra meg boka, før klokka ble 13.00.
Selv om jeg akkurat har lest boka, finner jeg meg selv tilbake der jeg begynte for ca. en uke siden.

Tvang meg selv til å ta en pause for å i alle fall få i meg et eple, og satt meg så ned foran pc'n og lyst til å blogge om akkurat hvor besatt jeg kan bli og hvor gal jeg til tider kan bli.

Denne gangen tok det meg bare en dag, eller det vil si et døgn, å lese ut den første boka.
Men, jeg må passe på å ikke falle for i den samme fellen igjen. Men, jeg kan jo faktisk ikke noe for at Stephanie Meyer er en så utrolig talentfull forfatter, og hun kommer nok til å bli favoritt forfatter en lang stund.

Jeg ble faktisk enda mer besatt av Twilight sagaen, enn jeg ble av Buffy og Angel. Og for de av dere som virkelig kjenner meg så sier det en del.

Gleder meg utrolig til november, da kommer den neste filmen ut, Twilight 2: New Moon Rising. Og den tredje kommer ut allerede til neste sommer.

Jeg har aldri lest noe som har vært så bra som disse verkene, vanligvis så legger du jo fra deg en bok når du kjenner at du begynner å bli sliten, og ser dobbelt. Men med disse bøkene klarte jeg ikke det. Har ikke vært så totalt fortapt i en bok siden jeg leste den første Nancy Drew boka i første klasse. Var da sju år og holdt meg oppe hele natta fordi jeg ikke klarte å legge den fra meg.

Men, jeg begynner å føle meg litt rar i hodet av all lesinga om vampyrer, varulver og udødelig kjærlighet. Men også glad for at hun har gitt ut en ny bok"The Host", som jeg er utrolig sikker på at kommer til å likeveldig godt, om ikke like mye.
Ser ut som om jeg må kjøpe inn noen flere bøker, som ikke bare er fiction og udødelig kjærlighet. Kanskje litt Hemingway, Jane Austen og noen flere klassikere.

Det er litt synd på de jeg bor med, prøver stadig å få meg med på ting, men jeg forblir fortapt i bøkenes verden. Rart at det ikke skjedde før jeg flytta. Da jeg faktisk ikke hadde noe annet å gjøre enn dette. Jeg skylder på idiotboksen.


Men nå er jeg så stiv i nakken at jeg må avslutte.

BESATT.

Som mine romkamerater kanskje har lagt merke til så har jeg vært utrolig usosial, selv til meg å være. I fem dager har jeg nå sittet nesten uavbrutt og lest.
Twilight sagaen. Det er de beste bøkene jeg noensinne har lest, de har alt.

Det begynte med at jeg så først filmen Twilight, å var jeg hekta. Jeg måtte finne ut hva som skjedde videre. Så jeg satt meg godt til rette i min ukomfortable, knirkete kontorstol og begynte å lese. Klokka var sånn ca. ett på natta. Tenkte at jeg kunne jo i alle fall begynte for det sikkert til å ta meg flere uker å komme gjennom alle fire bøkene, som ble på ca. 2000 sider til sammen. Men så plutselig så fikk jeg så utrolig vondt i skinka og ryggen, så jeg bestemte meg for å ta en tur ut, få litt "frisk" luft. Tenkte at klokka kunne jo ikke være så mye. Som sagt så gjort, går ut og nyter min "friske " luft, kommer inn igjen og ser på klokka.
Klokka var fire om morran, fikk litt sjokk. Der hadde jeg sittet utrolig vondt i ca. 3 timer, mens jeg trodde at jeg hadde sittet i en halv time. Så finner ut at OK, kanskje på tide å legge seg snart. Bestemte meg for å lese ferdig kapittelet, det var igjen ett par sider.
Legger meg godt til rette under dyna, og leser meg videre inn i denne fantastiske verden i Forks, kommer til det som skulle være siste siden i kapittelet, men finner fort ut at jeg ikke klarer å legge fra meg boka. Det var så spennende og vakkert. Så jeg måtte bare fortsette. Neste gang jeg tar hodet opp fra boka er klokka blitt 12.00. Ble ganske sjokkert over at jeg hadde sittet så lenge, eller rettere sagt ligget så lenge. 8 timer. Dette er ganske uvanlig for meg. Jeg pleier å legge fra meg boken jeg leser når jeg kjenner at jeg blir trøtt. Men ikke denne gangen. Begynner å se dobbelt og går over den samme setningen ti ganger, og klare ikke å skjønne hva det står. Bøkene er att på til på engelsk, noe jeg foretrekker.
Men jeg klarer forsatt ikke å legge den fra meg, og klarer å holde meg våken til klokka 22.00. Da kunne jeg endelig legge meg å sove, etter å ha lest ferdig første bok.
Så endelig kommer jeg meg til drømmeland, litt fri fra Bella og Edward som er hovedpersonene i bøkene, men den gang ei. Jeg begynte å drømme om dem, og til liten overraskelse våkner jeg tidlig neste morgen halv seks. Ikke akkurat uthvilt, men så utrolig spent på neste bok.

Begynner å lese og bestemmer meg for at jeg ikke skal gjøre samme tabbe igjen...
Sannsynlig. Jeg ble helt besatt, og heller denne gangen klarte jeg ikke å legge fra meg boka. Sitter på rommet mitt og hikster og gråter bare verre, ser nesten ingenting, øyne på størrelse med poteter, dobbeltsyn. Bestemmer meg for å ta en pause, så jeg kanskje kan klare å komme meg igjennom resten av boka etterhvert og faktisk kunne lese ordene.
Merker at jeg er utrolig sulten og tørst og kom på at jeg ikke hadde spist noe annet enn noen druer, og drukket 3 kopper kaffe de siste 3 dagene. Så kommer frem til at jeg er nødt til å spise, og kanskje ta meg en dusj, siden jeg ikke hadde gjort det heller etter at jeg begynte på bøkene.
Jeg ble helt oppslukt av bøkene jeg leste.
nå hadde jeg kommet så langt at jeg skulle begyne på bok nr.3.
Klokka var fem om morran, og jeg var så utrolig trøtt at jeg leste samme ord om igjen og om igjen, sikkert 20 ganger. Tenker for meg selv, fokuser, Silje, fokuser. Leser halve boka, og er så sint på det jeg leser og klarer ikke å legge fra meg boka. På dette tidspunktet hadde jeg ikke sovet på nesten 35 timer, men tro nå ikke at det hindrer meg, må komme til et kapittel hvor ting blir litt bedre. Sovner med boka over hodet.

Nå tror du kanskje det at jeg kom til å sove i mangfoldige timer. Da må du tro om igjen. ¤ timer senere våkner jeg dødstrøtt, helt Zombie.
Og jeg våknet fordi jeg drømte at Belle dør. våkner opp med et sjokk, oppdaget det at jeg hadde drømt at jeg fortsatt leste så jeg måtte lese de siste 150 sidene på nytt. Prøvde først å få noen timer til med søvn, men det var totalt umulig. Tvinger i meg en brødskive med skinkeost og en kopp kaffe. Hopper i dusjen , går så tilbake for å lese disse 150 sidene på nytt, slik at jeg kan komme til siste boka.

Er nå på den siste dagen, er helt zombie, har ikke sett de jeg bor med på 2 dager, nesten ikke drukket eller spist de siste 4 - 5 dagene, sovet sånn ca. 10- 15 timer, og sier til meg selv at nå må du fått lest ferdig den siste boka, har kommet sånn ca. halvveis, til ca side 400, kommer plutselig på at det er BUF møte som jeg burde dra på, Mari på å bake på kjøkkenet. Og du skulle da tro at jeg fikk skikkelig lyst på en bit. Men, det eneste jeg klarer å tenke på er Bella og Edward, må finne ut hvordan det ender. Må virkelig kontrollere meg selv for ikke å lese de siste sidene før jeg har lest resten.
Men klarte ikke det, leser den siste siden, og skjønner ikke hva som skjer, som om det var en annen bok. Dette gjorde selvfølgelig bare saken verre, sitter i senga, klokka nærmer seg sju, nå bør jeg dra. Klarte ikke å røre meg av flekken. Så jeg leser litt til, ser plutselig på klokka, den er 22.00. Hva skjedde med tida?

Nå har jeg bare igjen noen få kapitler, sitter under dyna, livredd for at Edward og Bella skal dø, at det ikke skal bli en lykkelig slutt. Begynner å hulke og hikste, øye er røde og hovne klarer ikke å fokusere, tar meg en tur på badet for å fikse meg opp, føltes som om jeg gikk i søvne, blir vettskremt når jeg ser meg selv i speilet; If ever a Zombie there were...
Vasker meg i ansiktet, finner ut at jeg får bytte genser siden den er gjennomvåt av tårer.
Ser meg selv i speilet, finner frem pekefingere og sier til meg selv: " Silje, nå må du skjerpe deg, gå og legg deg. Og begynner faktisk å diskutere med meg selv, nei, ikke diskutere. Krangle.
Går tilbake til sengs med boka godt plantet i fanget, og fortsetter å lese. Sovner med boka i armene mine. Du kan jo gjette hva som skjedde når jeg søndag morra, våkner opp grytidlig igjen.
En normal person ville jo da husket å spist, dusjet, fått i seg litt veske. Men, det sier seg jo selv at jeg ikke er en normal person.
Klarer ikke å huske hva jeg har lest kvelden før, så jeg leser de siste 300 sidene på nytt.
Sent på søndag natt, er jeg endelig ferdig og sovner inn før jeg har fått klappet igjen boka.

Det er en grunn til at jeg bare leser bøker på hytta. Jeg blir BESATT.


Sorry at det ble så mye, men jeg måtte få det ut. I fremtiden skal jeg huske å korte ned.

Flyttedag

Endelig klar, Trondheim her kommer jeg. Jeg var i alle fall godt underveis, med en fullpakke liten Ford Focus. Kunne virkelig ikke fått plass til en eneste ting til.
Kjører med mamma ned til Uno'n, kjøper oss litt drikke, fyller tanken, skal til å reise nordover, men nei. Der hadde jeg glemt alle skoene mine, så vi reiser de få meterne tilbake. Virkelig bra start.
Men så endelig er vi på vei. Satt på musikken og satt meg godt tilbake.

Men vi kommer ikke lenger enn til Kirkenær før enn jeg får en telefon. Det var mormor som ringte og sa at jeg hadde glemt maten jeg skulle ha med, og nå hadde vi kjørt såpass langt at det var for seint å snu. En god start!
Så vi fortsetter å kjøre, til Soppen. Her stopper vi alltid når vi kjører denne veien. Softis, kjempegodt i denne varmen. Vi var heldige med været, men det var utrolig bra at det var aircondition i bilen. Vi kom frem til at det var kanskje ikke så dumt at jeg vraka bilen til mamma ifjor våres, men det er en annen historie som kanskje kommer senere.

Tiden gikk fort og plutselig var vi i Trondheim, klokka ble halv ni, men vi var fremme.
Og det var her at ting virkelig begynte å gå dårlig. Siden jeg hadde glemt maten min så måtte jeg jo kjøre til Bunnpris( det var 1. mai), siden det hadde blitt alt for dyrt å handle på bensinstasjon. Så vi setter oss inn i bilen igjen, for å kjøre inn i sentrum, KAOS. Jeg vil mye heller kjøre inne i Oslo enn å kjøre i Trondheim sentrum. Jeg visste hvor det var, hadde jo gått dit uka før, men med bil blir det noe helt annet. Jeg visste hvor det var, men ikke hvordan jeg skulle kjøre dit. Mamma ble like irritert. For ikke å nevne de tusen lyskryssene. Så vi fant ut at vi fikk kjøre ned mot stasjonen, og ta det derifra. Etter ca.en halvtime kom vi fram til Bunnpris. STRESS!!!

Vi fikk handla og satt oss inn i bilen igjen, og skulle kjøre tilbake til Kongsbu(Valgrindveien). Men så fikk jeg den briljante ideen at vi skulle kjøre og se om vi fant Sonans. Vi fant Sonans, men ble kjørende rundt det ene kvartalet et par ganger før vi fant veien tilbake, men nå var jeg jo så utslitt av all kjøringa, så det ble litt kjøring i bussfelt, og kjøre på rødt. Heldigvis så kom det ingen biler eller syklister. Endelig hjemme i Valgrindveien, stormer nesten ut av bilen, slenger igjen bildøra og tar meg en velfortjent Kreftpinne. Dette har vært en utrolig slitsom dag.

Blir lenge til jeg kommer til å kjøre inn i sentrum igjen....